I begynnelsen var det Hi Toro, så kom Commodore

I begynnelsen av Amiga-historien, jobbet Jay Miner og hans team med designet av Agnus, Denise og Paula-brikkene. Prototypen av Agnus ble bygd inn i 8 brødbokser, med masse kabler mellom, og hver boks inneholdt ca 250 brikker. Dette ble også gjort for Denise og Paula, som da ble kalt for Daphne og Portia. I 1983 bygde de ett hovedkort som disse boksene skulle kobles til, tok dette med på CES-showet og viste frem diverse demoer til spesielt utvalgte personer. Håpet her var å skaffe flere investorer, da pengebeholdningen deres skrumpet dramatisk fort inn.

Atari ga dem et "lån" på $500000, som de fikk en måned på å enten betale tilbake, eller selge rettighetene til Atari. Dette var en veldig dum ting for dem å gå med på, men akkurat da hadde de ikke noen valg. Atari ga dem ett tilbud på $1 pr aksje, men Amiga håpet på mere. Dette likte ikke Atari, så de gikk ned til 85 cents pr aksje isteden. I siste minutt kom Commodore på banen, la frem ett tilbud på $4,5 pr aksje, og sikret seg alle rettighetene rett foran nesa på rivalen deres.

Tramiel, sjefen for Atari, ble i harnisk når han fikk høre nyheten om at han ikke fikk brikkene (Paula, Agnus og Denise), for selv om at Atari 400 og 800-maskinene var gode maskiner, så fortsatte utviklingen, og de trengte noe nytt, noe med kraft i. For å prøve å konkurrere med Amiga, lagde de Atari ST, som forsåvidt var gode maskiner, men som manglet det lille ekstra som Amiga hadde.

Amiga 1000 tok først form lenge etter at Commodore hadde kjøpt rettighetene. Sjefen kom med ideen om å kunne plassere tastaturet under maskinen, og det tok nesten ett år å redesigne hovedkortet for å få dette til. Alt var klart for produksjon da Commodore bestemte seg for at det skulle kun være 256Kb med RAM istedenfor 512Kb. Jay Miner klagde, og påsto at det var umulig siden de var kommet så langt i produskjonen. Men Jay var forsåvidt enig, siden RAM på den tiden var veldig kostbar. Dave Needle kom på ideen om å bruke moduler med RAM som man kunne plassere i fronten av maskinen, i en trapdoor, mens Jay ville ha mulighet til å sette RAM rett på hovedkortet

Når Amigaen ble lansert, viste det seg derimot at den trengte 512Kb med RAM for å kunne fungere høvelig normalt, og verden måtte vente enda 6 måneder for å få gleden av å kunne nyte en Amiga. Det verste var at før den første lanseringen, hadde RAM-prisene falt i pris.

Tiden som gikk mens man ventet på at Amiga'en skulle bli lansert på nytt, brukte Jay på å polere software- og hardware-dokumentasjonen og på å skifte navn på registrene slik at de ga mening. Noe som til slutt viste seg å være verdt tiden det tok.